Materialisme

Materialisme er den oppfatning at det stofflige er det eneste virkelige eller en livsstil der man legger mest vekt på materielle goder. For noen er denne livsstilen helt altoppslukende, man tenker bare på å skaffe seg nye ting, og det man allerede har, er ikke godt nok.

Alle mennesker er nok materialister til en viss grad. Vi har vel alle opplevd å se en jakke eller et nytt elektrisk vidunder man har hatt svært lyst på, selv om den jakka man har, ikke er så veldig gammel eller stygg. Den er bare ikke like bra som den i butikken. Dette synet trenger ikke nødvendigvis begrense seg til ting generelt, det kan brukes om mennesker også. Den kjæresten man har, er ikke like bra som han eller hun man så på byen forrige helg, eller man er utro fordi man ønsker å oppnå noe annet, la det være status blant vennegjengen eller det at man føler at man fremdeles "har draget".

Dagens samfunn nører godt oppunder dette jaget etter materielle goder. Vi får hele tiden matet inn hvor viktig det er å være rik, vellykket og perfekt. Gjerne med en stor villa og minst tre biler. Selv om dette kan gi status blant andre mennesker, kan det fort føre til depresjoner og man er ikke så lykkelig som det media vil ha deg til å være. De som har oppnådd det meste her i livet, opplever ofte at det ikke var like bra som de hadde forventet, masse penger og eiendom oppfylte ikke behovet for mer slik man hadde håpet og trodd det skulle gjøre.
Materialisme er en kilde til inspirasjon for mange forfattere og musikere. Allerede fra de tidligste tekstene vi har, finner vi folk som er rikere enn andre og som andre ser opp til.

Et eksempel på en slik tekst finner vi i Bibelen, Forkynneren 2, 4-11. Der står det for eksempel at etter å ha skaffet seg rikdom, eiendom og kvinner i fleng, at han, når han tenkte over det, bare jagde vinden og ikke hadde oppnådd noe som helst. Dette kan gi oss en liten pekepinn på hvordan det faktisk er å være rik, men samtidig svært fattig. Personer som lever i den usleste rennestein er noen ganger lykkeligere enn en rik mann i en stor villa. De fattige menneskene har iallefall hverandre, noe som den rike mannen kanskje ikke kan skryte av å ha. Kanskje det er en av de tingene som man ikke kan kjøpe for penger og som er grunnen til at så mange rike mennesker sliter med depresjoner og problemer, man kan ikke kjøpe ekte vennskap og samhold. Fattigdom er en av de tingene som fører mennesker sammen og som holder sammen uansett situasjon.


Dette er temaet i for eksempel Lars Lillo Stenbergs sang, "Smak av honning". Her handler det om en mann som synger om hvordan noen bare lever for penger og statusjag. Jeg-personen i sangen forteller om hvordan det å ligge på et svaberg eller gå i en blomstereng sammen med den man elsker er så mye viktigere enn både penger og eiendom. I følge ham, er det å ha en person ved din side, som er glad i deg og som ikke dolker deg i ryggen ved første anledning, mye viktigere enn all verdens materielle goder.

I avisene kan vi lese om krigsoffer som fremdeles holder motet oppe, bare fordi de har venner og familie som bryr seg om dem, eller om gamle mennesker som nyter livet sammen med barnebarna. For dem spiller ikke rikdom så stor rolle, for dem er det samholdet mellom mennesker som er det viktige. Og når man sammenligner disse sakene med alle krisene og konfliktene blant for eksempel filmstjernene i Amerika, kan man lure på hva som er så fantastisk med penger, når det eneste man oppnår er krangling og venner som forlater deg med det samme du begynner å synke i interesse blant "de som teller noe" her i verden.

Dette kan bli et ganske overflatisk liv hvor de viktige sidene i livet forsvinner bak statusjag og penger. Når man blir gammel og tenker igjennom hva det var man faktisk oppnådde i livet, kan man se tilbake på et liv med konflikter og falske vennskap. Da er det bedre å være fattig, men med genuine vennskap og familieforhold.
I Stenbergs sang får man et lite innblikk i hvordan man kan virkelig nyte livet, uten å være avhengig av det å ha penger, så lenge man har de viktige tingene i livet. Alle mennesker er skapt slik at de søker andre mennesker og nærhet med andre som seg selv. Når dette ikke er mulig, blir de fleste mutte, triste og deprimerte og da hjelper ikke det å ha massevis av penger noe særlig. Det er utført eksperimenter hvor personer har blitt holdt inne i et hus, uten kontakt fra omverdenen på noen måte. Disse klarte seg fint den første dagen, men det tok ikke land tid før de ble rastløse og ønsket å komme ut blant andre igjen. Dette viser igjen hvordan vi mennesker er laget for å holde sammen og ikke tilbringe hele livet i en evig statusjag hvor man ikke har noe reelt og ekte.

Hvis man har kommet på et overraskelsebesøk til noen, vet man hvor glade denne personen kan bli, spesielt hvis det er en stund siden sist dere så hverandre. Særlig eldre personer blir svært glade for et slikt besøk, kanskje eldre personer er flinkere enn andre til å sette pris på de små tingene i livet?