Jul, gaver og alt det andre

Og mirakelet har skjedd!
Hvis du har lest en av de tidligere innleggene, vet du at jeg ikke kan strikke... Ikke litt engang.
Men Vilde lærte meg det, og nå kan jeg se stolt på mitt nye ferdigstrikkede skjerf. Det er ikke nydelig, det skal jeg vedgå, men jeg har strikket det, og det er det som teller. (Skjerfet er i ulike nyanser av grått og svart, hvis noen lurte).

Anyway, i går bestemte jeg og en del venner oss for å ta jula litt på forskudd. Vi kjøpte inn j
ulebrus, pepperkaker og alt det andre man trenger når man skal kose seg. Deretter samlet vi oss på det største rommet på internatet og begynte å dele ut julegavene vi har kjøpt inn.
Det var veldig koselig, og jeg tror jeg begynner å forstå hva moren min mente når jeg var liten og sa jeg bare gledet meg til gavene. Da sa hun at hovedsaken ikke er gavene, men det fellesskapet man har sammen med familien og nære venner.
Det skjønte jeg meningen av i går. Nå ser jeg bare fram til den ordentlige juaften! Det skal bli utrolig koselig å komme hjem etter å tilbrakt mesteparten av høsten her på skolen. Skal virkelig kose meg, skal jeg. Blir antagelig mest sittende foran TVen, med pysj og tøfler, å se på gamle tegneserier på nrk. Men jula er tradisjonstid, og tegneseriene hører med. Uansett for mange ganger man har sett dem.
Og mandariner, nøtter og sjokolade. Det må også til. Ingen jul uten mandariner! Lurer på hvem det var som begynte med det, å ha mandariner til jul. Antagelig ikke noen her i Norge, siden det som kjent er altfor kaldt her oppe i nord til noe som i det hele tatt ligner på mandariner. Kanskje epler. Men ikke mandariner.

Men tilbake til julegavene.
Jeg begynner å bli vant med å få kopper til jul, og i år var intet unntak. To nye kopper står nå godt plassert sammen med de andre på hylla. Men etter å ha flyttet på internat, lærer man hvor viktig slike ting som kopper kan være. Ingen ting er så frustrerende som det å plutselig få en intens lyst på noe å drikke, for så å finne ut at alle koppene er skitne. Når du endelig er ferdig med å vaske dem opp, er lysten på drikke på mystisk vis forsvunnet.
Alltid like irriterende.

Jeg pleier også å få lys til jul. Lys er også en av de tingene som hører med til jul. Spesielt stearinlys! Koselig, koselig. Jeg fikk en utrolig fin, rød glasskopp til å ha telys oppi, sammen med en stor pakke med svarte telys. Jeg tror vennene mine kjenner meg litt for godt, når de tilogmed vet hvilken farge jeg foretrekker på lysene! Kanskje du vil si at svart er en noe deprimerende farge å ha på telys, men jeg liker det. Det er liksom noe annet enn de vanlige, kjedelige hvite som alle har.

Hvis noen av mine venner leser dette, vil jeg bare si at jeg takker og bukker for gavene, og at jeg virkelig setter pris på dem!
For de som leser dette, som jeg ikke kjenner, ønsker jeg dere en god jul og at dere kommer til å ha like mye glede av sånne gaver som kopper og lys som det jeg har!

Å, godt nyttår forresten!

Global oppvarming, skade for meir enn berre menneske

Dette er altså min nynorsk-tentamen 2008. Det er et kåseri om global oppvarming, og om isbjørnens rolle i dette. Kommenter gjerne! (Bare til opplysning; jeg er IKKE flink i nynorsk >__<)

Den globale oppvarminga er årsaka til mykje av dei miljøproblema vi har i dag. Det blir varmare, noko ikkje alle er så utruleg negative til, og havet stig, i tillegg til hol i ozonlaget, noko som gjer at me blir solbrente lettare viss me er på skitur ein fin vinterdag. Nemnte skitur blir mest sannsynleg ikkje så vellukka, sidan mesteparten av snøen kjem til å vera smelta vekk.
Nokre land lider av at havet stig, for eksempel Nederland. Dei ligg under havoverflata, så kva skal dei gjere viss dei vaknar ein morgon, ser ut av glaset og blir møtt av sjøen som akkurat i den augeblinken bestemmer seg for å vaske vekk heile sulamitten. Då er eg glad eg bur i Noreg, vi ligg ikkje så nærme havet at det er noko problem, men andre kan jo klage på at det er for mykje regn, ingen snø til jul også vidare.

Men den som verkeleg lider av global oppvarming, er isbjørnen. Isbjørnen er ein 2 til 3 meter lang bjørn, liten hale, kvit pels og små svarte auge som synes godt mot den snøkvite pelsen. Her driv han og luskar fram og tilbake på isen, på jakt etter mat. Plutseleg sprekk isen under han. Kva skal ein stakkar bjørn gjere da? Hoppe opp på eit forbiflytande isflak og satse på at han driv i land før han døyr av svolt? Eg ville ikkje kalla det gode framtidsutsikter akkurat. Kanskje for selen, for da slepp han å bli eten, men ikkje for bjørnen som må sitte heilt einsam på eit lite isflak som driv omkring på det store havet. Eller kanskje han berre leikar oppdagingsreisande, bjørnen Jimmy på nye eventyr? Eg tvilar på det. Det ligg ikkje i ein bjørn sin natur å dra på oppdagingsferd sånn heilt ut i det blå. Ikkje det at eg trur dei drar på ein etter å ha planlagt han heller.

Men tilbake til vår venn på isflaket. Viss han, mot all forventning, klarar å kome seg inn til land igjen, greier å slå klørne i ein stakkars sel og blir liggande å tygge fornøgd på han, kva skjer vidare? No ville vel dei fleste tenke at han skulle vere glad og fornøgd. Vel, han er vel det, men det er fordi han ikkje er klar over at den selen han et, er proppa med farlege gassar. Vi menneske slipp ut ein heil del skadelege klimagassar som forskarar, du veit dei kvitkledde, nærmast allvitande folka, har funne ut blir lagra i kroppen til sel og andre dyr som isbjørnen et. Desse gassane er ikkje farlege i små mengder, men når dei hopar seg opp i ein stakkars sel, som ikkje er klar over at han snart blir eten av ein isbjørn, kan dei gjere relativt mykje meir skade. Tenk på alle dei gassane som ender opp i isbjørnen til slutt! Det er ikkje ein irrelevant sak å bry seg med. Det er ein årsak til alle demonstrasjonane frå sinte miljøforkjemparar. Miljøet vårt blir konstant skada av alle dei tinga vi finn det for godt å pøse ut i naturen.

No kan man kanskje spørje seg sjølv om kvifor dette ikkje har blitt gjort noko med. Saken er at det blir gjort noko med det, det er berre vanskeleg å fikse på tidligare feil. Dei gassane som skadar isbjørnen er no ulovlege, men sidan det blir lagra i levande organismar, tar det lang tid før dei er ute av næringskjeda.
Det er òg blitt sat opp kvotar på kor mange isbjørn man har lov til å skyte i året. Problemet er berre det at desse kvotane lett blir brotne av skyteglade folk som gjerne kunne tenkje seg ein fin og varm isbjørnpels framfor peisen. Man kan jo byrje å spørje seg sjølv kva som er vitsen med sånne kvotar når folk berre bryt dei heile tida!

Forresten, har du tenkt over at den fleece-jakka du går med, inneheld dei giftstoffa som er med på å skade bjørnen? Trur ikkje det, ellers hadde du nok ikkje gått med han. Når ein tenkjer seg om, er det jo like greit å gå i ein ullgenser. Han er jo like varm. Men han klør jo fælt. Trur nok dei fleste vil føretrekkje ein varm, ikkje-stikkande fleece-genser enn ein varm, stikkande ullgenser.

Det fins faktisk ein avtale, Kyoto-avtalen, som skal sikre at utslepp av klimagassar skal minkast i diverse industri-land. Noreg er ein del av den avtalen. Eg veit ikkje om han virkar, eg er ikkje klimaforskar, men eg håper og trur at folk har vit nok til å ikkje bryta ein sånn avtale når ein først har gått med på han. Overraskande nok ville ikkje USA vere med på avtalen, dei meinte at "det ville vere skadeleg for Amerikansk næringsliv." Som om næringslivet deira er viktigare enn at noken Nederlendarar blir overfløymde i næraste framtid.

Det seinaste man har hørt no, er at dei reduksjonane Kyoto-avtala har gjort, er for små. No driv dei å lagar ei ny avtale. Han skal vere med på å verne regnskogen, overføring av teknologi til utviklingslanda, og gje kompensasjonar til land som er hardt ramma av klimaendringar. No er det vel berre å vente og sjå om denne nye avtala virkar, eller om miljøet fortsettar å bli forpesta og ozonlaget får tilført nye hull. Eg håper han gjer nytte for seg, om ikkje anna, så for isbjørnen si skuld.

Førjulstiden!

Hver gang jula nærmer seg, tenker jeg automatisk: "Å nei, ikke nå igjen!" Selve julaften er grei nok, med gaver, kirkegang, mer mat enn man klarer å spise opp gjennom hele juledag og påfølgende romjul.

Nei, det er ikke maten jeg får frysninger bare av å tenke på. Det er alle tingene som skal gjøres FØR jul. Det er ikke som når vi var små og bare satt å ventet i spenning til gaveåpning og alt det andre. Nå for tiden må man slepe seg igjennom gavekjøping, noe som medfører uendelige timer på et kjøpesenter, deretter kommer pakking og sending av nevnte julegaver. Når dette endelig er gjort, gjerne altfor sent, kommer julevasken. Jeg kjenner frysningene nærme seg allerede.

Huset opp og huset ned med vaskeklut, mopp og såpevann. Og det er ikke bare gulvene som skal vaskes, neida, både vegger og tak, inni skap og oppå hyller. Det kan liksom ikke bli rent nok! Og hvis man bare så mye som åpner munnen for å kanskje prøve å tigge seg til en liten pause, får man et barskt bjeff av "Jobben gjør seg ikke selv!" fra en ganske så stresset mor.

Etterhvert som julen nærmer seg ubønnhørlig, ser man diverse koner og mødre stresse fram og tilbake, med håret i uorden og iført joggedress. De må rekke diverse julesalg, som omtrent aldri er på det samme stedet, så man må dra byen rundt for å finne den "perfekte gaven".

Angående det. Hva er den "perfekte gaven?" Har du noen gang fått en 'perfekt' gave? Er det en ting som ingen andre har? Noe som en person har ønsket seg i årevis? Eller er det noe som kjøperen ønsker seg, men som mottageren helst kunne vært foruten? Alle har vel vært utsatt for det å åpne en gave på julaften, og sitte med en ganske så stygg ullgenser eller noe liknende i hendene. Og hvis man ser opp, sitter man ansikt til ansikt med det stolte fjeset til kjøperen, som for å si "Hva synes du? Jeg brukte så lang tid på å finne akkurat den fargen!".

Man føler seg tvunget til å presse fram et smil og takke i overstrømmende måter og fortelle hvor fantastisk man synes gaven er.

Noen burde virkelig ta mot til seg å si ifra, ellers ender man opp med ganske mange ullgensere etterhvert.

Men når den store dagen endelig kommer, er det plutselig altfor masse tid! I en hel måned har man fartet fram og tilbake og følt at tiden ikke strekker til, for så plutselig å sitte der i finstasen og ikke vite hva man skal gjøre med denne plutselige friheten.

Først er det å stå tidlig opp for å gå i kirken. Man sitter der i en altfor ubehagelig kjole, og prøver å konsentrere seg om prestens ord om at Jesus ble født i en stall av jomfru Maria og alt det der, samtidig som man tenker på at juletreet antagelig akkurat i det øyeblikket lar barnålene regne på det blanke, nypussede gulvet du brukte så lang tid på å vaske.

Etter du kommer hjem, skal du sitte å se på diverse programmer på TV, det er jo tradisjon! Hva er vel jula uten "Tre nøtter til Askepott" og de andre?

Så, når man har slått i hjel et par timer med Donald og co., kommer maten på bordet. Her har mor virkelig stått på, noe av maten har stått i et par dager for å få "akkurat den perfekte smaken". Og ikke blir den spist opp heller. Den ender som regel opp i en lapskaus ut på nyåret en gang.

Når endelig alle timene med venting er ferdig, og kveldens høydepunkt er kommet, åpner man gave etter gave, kanskje man fikk akkurat det kameraet eller den mobilen man hadde ønsket seg? Men, neida. Etter en hel kveld med å dra diverse fargerikt gavepapir av diverse innhold, sitter man som regel igjen med noe som ikke var på ønskelisten i det hele tatt, selv om både familie og venner maste om at du skulle skrive en liste så de visste hva de skulle kjøpe.

Kanskje det ville mer effektivt å skrive en 'Hva-jeg-ikke-ønsker-meg-til-jul' liste og skrive på de tingene man ønsker seg på den? Kanskje man da får det man ønsker seg, for en gangs skyld?

Når natten kommer, og du føler at alt som heter pinnekjøtt og ribbe burde forbys på grunn av det alvorlige angrepet av mageknip man har, og du skal sove, tenker man over at 'jo, denne kvelden gikk fort! Tenk at jeg brukte en måned på å forberede noe som er over på et par timer!'

Man kan jo begynne å lure på om det virkelig er verdt det.   

Venner og strikking

I det siste har jeg funnet ut at det er forunderlig hvor godt personer som er veldig forskjellige passer sammen og kan le og kose seg.
Ta for eksempel min vennegjeng. Vi er en gruppe med merkelige individer som av en eller annen merkelig grunn har funnet sammen. Noen var venner med noen som allerede var i vennegjengen, noe som gjorde at de også ble med.
Det var noe av det første jeg la merke til etter et par timer på internatskole. Hvor fort man får gode venner. Etter bare et par uker følte vi oss som om vi hadde kjent hverandre i flere år. Da lurer jeg på hvordan det blir når vi faktisk har kjent hverandre i flere år.
Det må jo bli ordentlige skummelt tenker jeg. At vi kjenner alle hemmelighetene til hverandre og at vi kan se hva den andre tenker, ved bare å se på èn.
Kanskje er det tryggere å holde alle hemmelighetene sine for seg selv? Det kan bli litt ensomt i lengden kanskje. Det er vel egentlig bedre å dele de følelsene og tankene man har med de personene som står oss nærmest.
Uff, nå høres jeg virkelig ut som en middelaldrende dame som tenker tilbake på livet sitt og er takknemlig for alle de tingene hun har opplevd i livet.
Jeg tenker på sånne ting når jeg sitter sammen med vennene mine. Det gjør jeg forresten akkurat nå. Vi sitter her en gruppe på 8 personer, meg iberegnet. Flertallet av oss gjør lekser, men andre (som meg) bare sitter å surfer på nettet, Facebook, eller blog. En strikker faktisk også.
Det er forresten en ting jeg vil lære meg. Strikking. Jeg blir litt misunnelig hver gang jeg ser noen som sitter å strikker et skjerf eller en lue. Tenk for en fantastisk julegave eller gave det er, å kunne gi noe man har laget selv til en man er glad i!
Jeg prøvde å lære meg det når jeg gikk i sjette klasse, men jeg må med skam innrømme at jeg da ikke var så veldig interessert i å kunne strikke. Det, òg det at jeg tilsynelatende ikke er noe særlig anlagt til ting som håndarbeid. Jeg kan tegne og male, men ikke strikke eller sy. Det er litt trist egentlig. Jeg synes virkelig jeg burde kunne strikke nå.
Men strikking er dessverre en av de tingene man ikke bare kan ønske man kan, og man kan det.
Nå tror jeg at jeg logger av og får venninnen min til å lære meg strikking. Jeg synes litt synd på henne, det å lære meg å strikke er ganske vanskelig, om ikke umulig. Bare spør min gamle håndarbeidslærer!

Å leke gjemsel med følelser og meninger

Sånn er det jeg føler det av og til. At det å gjemme seg hjelper. At du er trygg så lenge du skjuler deg bak noe, en maske av falske meninger og følelser, mens du egentlig sitter inne med en ekkel følelse av å være alende. At ingen kjenner den egentlige deg. Det er mye man kan gjemme seg for. Både folk, men også følelser eller reaksjoner.
Det er kanskje det sistnevnte som er det verste. Det å vite at du kan få en rekke reaksjoner på ting du egentlig helst ville ha sluppet å få noen reaksjoner i det hele tatt på.
Noen eksempler kan være stil, både klær, men også holdninger, meninger, oppførsel etc...
Noe kan jo selvfølgelig være gode reaksjoner, men for alle de som har gått på ungdomsskole vet at reaksjoner enten er negative eller reaksjoner som egentlig er negative, men som blir pakket inn i falske smil og komplimenter.
Man finner raskt ut hva folk mener via kroppsspråk!
Man kunne jo trodd at folk kunne brydd seg litt mindre om andre, de kan jo sette seg selv i andres sted, kanskje tenke litt for en forandring?
Nå skal ikke jeg late som om jeg er ufeilbarlig, at jeg aldri har sagt noe stygt om en annen person, men bare sånn i teorien tenker jeg at vi mennesker er relativt ufyselige mot hverandre. Vi burde tenke litt mer over hva vi gjør, eller hva vi har tenkt å gjøre, før vi gjør dem. Jeg iallefall tror det vil skape et bedre samfunn mellom folk, at vi holder de stygge tankene for oss selv og ikke bruker dem mot andre for å gjøre seg selv populær på andres bekostning. Dette temaet er sikkert blitt tatt opp hundre ganger, men jeg tar det opp allikevel jeg... Ingen har vondt av å få sannheten slengt i ansiktet, iberegnet undertegnede.

The Beginning

Jeg sitter da her og skal lage meg en blog. Klokka er nærmere halv tolv, så det er vel litt i seneste laget antar jeg... Nettet blir jo stengt om et kvarter, en av de få negative tingene med å bo på internat. Man kan ikke bestemme selv hvor lenge man vil være oppe å surfe på nettet. Egentlig er vel det bare vel og bra. Kjenner jeg meg selv rett ville det nok blitt relativt sent hvis skolen lot oss få frie tøyler.
Grunnen til denne impulsive handlingen, altså bloggen mener jeg, er at jeg antagelig vil få tankene over på andre ting. Grunnen? Jo, en prøve som vi skal ha i morgen. Da tenker man kanskje; hvorfor stresse så mye over en prøve? Man har kanskje rett, men jeg kan ikke unngå å være stresset likevel. Kall meg hva du vil, jeg er avsinding irritert over min egen inteteksisterende evne til å fatte det forfatterne av læreboka prøver å fortelle oss.
Jeg antar det var det jeg klarte å skvise inn for i dag, nettet stenges. Det kunne kanskje vært en idè, å la blogspot være tilgjengelig offline... Eller kanskje ikke...
Oh well...