Man lærer så lenge man lever... eller?

Hvis dere har lest et tidligere blogginnlegg, så vet dere at Vilde og jeg dro på tur i fjellet forrige helg, og også at den turen ikke gikk så bra som vi hadde håpet.
Vel, denne fredagen bestemte vi oss for å ta en ny tur, bare denne gangen langs veien. Sånn helt enkelt og greit, det kan man vel ikke rote til? Trodde vi.

Det begynte når vi gikk forbi en ganske bratt skråning med masse trær i. Vilde kom på et sted hun hadde funnet forrige sommer, så vi prøvde å finne det stedet. Det gikk ikke helt etter planen. Ikke fant vi stedet, og vi greide, til slutt, å komme oss opp til toppen av skråningen. Dette høres kanskje ikke så vanskelig ut, men da må dere huske å regne med alle de døde trærne, kvistene, gjørma og tornekrattet som fantes i nevnte skråning.

Anyway, når vi da endelig var på toppen, stod vi midt i en åker, så vi bestemte oss for å prøve å følge et gjerde som stod der. Det gikk framover en stund, og vi begynte å bli ganske optimistiske, da veien stoppet og vi ikke kom lenger.
Da bestemte vi oss rett og slett for å gå over åkeren og ned en vei som går ned til skolen derfra.
Alt dette brukte vi da litt mer enn en time på, og da vi kom ned var klokka halv 7, noe som betydde at jeg måtte forte meg, siden jeg skulle opp til Solveig på sjoko-fondue fest. Det gikk på en eller annen måte, jeg møtte Maria på veien og vi gikk opp til Solveig, hvor hun, Nora og Iselin var travelt opptatt med å skjære opp frukten.
Det ble en utrolig koselig kveld, med fondue og filmen "Gudene må være Gale", som er hysterisk morsom til tider.