Å leke gjemsel med følelser og meninger

Sånn er det jeg føler det av og til. At det å gjemme seg hjelper. At du er trygg så lenge du skjuler deg bak noe, en maske av falske meninger og følelser, mens du egentlig sitter inne med en ekkel følelse av å være alende. At ingen kjenner den egentlige deg. Det er mye man kan gjemme seg for. Både folk, men også følelser eller reaksjoner.
Det er kanskje det sistnevnte som er det verste. Det å vite at du kan få en rekke reaksjoner på ting du egentlig helst ville ha sluppet å få noen reaksjoner i det hele tatt på.
Noen eksempler kan være stil, både klær, men også holdninger, meninger, oppførsel etc...
Noe kan jo selvfølgelig være gode reaksjoner, men for alle de som har gått på ungdomsskole vet at reaksjoner enten er negative eller reaksjoner som egentlig er negative, men som blir pakket inn i falske smil og komplimenter.
Man finner raskt ut hva folk mener via kroppsspråk!
Man kunne jo trodd at folk kunne brydd seg litt mindre om andre, de kan jo sette seg selv i andres sted, kanskje tenke litt for en forandring?
Nå skal ikke jeg late som om jeg er ufeilbarlig, at jeg aldri har sagt noe stygt om en annen person, men bare sånn i teorien tenker jeg at vi mennesker er relativt ufyselige mot hverandre. Vi burde tenke litt mer over hva vi gjør, eller hva vi har tenkt å gjøre, før vi gjør dem. Jeg iallefall tror det vil skape et bedre samfunn mellom folk, at vi holder de stygge tankene for oss selv og ikke bruker dem mot andre for å gjøre seg selv populær på andres bekostning. Dette temaet er sikkert blitt tatt opp hundre ganger, men jeg tar det opp allikevel jeg... Ingen har vondt av å få sannheten slengt i ansiktet, iberegnet undertegnede.