Førjulstiden!

Hver gang jula nærmer seg, tenker jeg automatisk: "Å nei, ikke nå igjen!" Selve julaften er grei nok, med gaver, kirkegang, mer mat enn man klarer å spise opp gjennom hele juledag og påfølgende romjul.

Nei, det er ikke maten jeg får frysninger bare av å tenke på. Det er alle tingene som skal gjøres FØR jul. Det er ikke som når vi var små og bare satt å ventet i spenning til gaveåpning og alt det andre. Nå for tiden må man slepe seg igjennom gavekjøping, noe som medfører uendelige timer på et kjøpesenter, deretter kommer pakking og sending av nevnte julegaver. Når dette endelig er gjort, gjerne altfor sent, kommer julevasken. Jeg kjenner frysningene nærme seg allerede.

Huset opp og huset ned med vaskeklut, mopp og såpevann. Og det er ikke bare gulvene som skal vaskes, neida, både vegger og tak, inni skap og oppå hyller. Det kan liksom ikke bli rent nok! Og hvis man bare så mye som åpner munnen for å kanskje prøve å tigge seg til en liten pause, får man et barskt bjeff av "Jobben gjør seg ikke selv!" fra en ganske så stresset mor.

Etterhvert som julen nærmer seg ubønnhørlig, ser man diverse koner og mødre stresse fram og tilbake, med håret i uorden og iført joggedress. De må rekke diverse julesalg, som omtrent aldri er på det samme stedet, så man må dra byen rundt for å finne den "perfekte gaven".

Angående det. Hva er den "perfekte gaven?" Har du noen gang fått en 'perfekt' gave? Er det en ting som ingen andre har? Noe som en person har ønsket seg i årevis? Eller er det noe som kjøperen ønsker seg, men som mottageren helst kunne vært foruten? Alle har vel vært utsatt for det å åpne en gave på julaften, og sitte med en ganske så stygg ullgenser eller noe liknende i hendene. Og hvis man ser opp, sitter man ansikt til ansikt med det stolte fjeset til kjøperen, som for å si "Hva synes du? Jeg brukte så lang tid på å finne akkurat den fargen!".

Man føler seg tvunget til å presse fram et smil og takke i overstrømmende måter og fortelle hvor fantastisk man synes gaven er.

Noen burde virkelig ta mot til seg å si ifra, ellers ender man opp med ganske mange ullgensere etterhvert.

Men når den store dagen endelig kommer, er det plutselig altfor masse tid! I en hel måned har man fartet fram og tilbake og følt at tiden ikke strekker til, for så plutselig å sitte der i finstasen og ikke vite hva man skal gjøre med denne plutselige friheten.

Først er det å stå tidlig opp for å gå i kirken. Man sitter der i en altfor ubehagelig kjole, og prøver å konsentrere seg om prestens ord om at Jesus ble født i en stall av jomfru Maria og alt det der, samtidig som man tenker på at juletreet antagelig akkurat i det øyeblikket lar barnålene regne på det blanke, nypussede gulvet du brukte så lang tid på å vaske.

Etter du kommer hjem, skal du sitte å se på diverse programmer på TV, det er jo tradisjon! Hva er vel jula uten "Tre nøtter til Askepott" og de andre?

Så, når man har slått i hjel et par timer med Donald og co., kommer maten på bordet. Her har mor virkelig stått på, noe av maten har stått i et par dager for å få "akkurat den perfekte smaken". Og ikke blir den spist opp heller. Den ender som regel opp i en lapskaus ut på nyåret en gang.

Når endelig alle timene med venting er ferdig, og kveldens høydepunkt er kommet, åpner man gave etter gave, kanskje man fikk akkurat det kameraet eller den mobilen man hadde ønsket seg? Men, neida. Etter en hel kveld med å dra diverse fargerikt gavepapir av diverse innhold, sitter man som regel igjen med noe som ikke var på ønskelisten i det hele tatt, selv om både familie og venner maste om at du skulle skrive en liste så de visste hva de skulle kjøpe.

Kanskje det ville mer effektivt å skrive en 'Hva-jeg-ikke-ønsker-meg-til-jul' liste og skrive på de tingene man ønsker seg på den? Kanskje man da får det man ønsker seg, for en gangs skyld?

Når natten kommer, og du føler at alt som heter pinnekjøtt og ribbe burde forbys på grunn av det alvorlige angrepet av mageknip man har, og du skal sove, tenker man over at 'jo, denne kvelden gikk fort! Tenk at jeg brukte en måned på å forberede noe som er over på et par timer!'

Man kan jo begynne å lure på om det virkelig er verdt det.